Når frykt styrer – hva skjer da med de grunnleggende rettighetene vi tar for gitt?
Vi tar for gitt at vi lever i et samfunn som ivaretar det vi oppfatter som grunnleggende menneskerettigheter. Står dette for fall nå når menneskers livssituasjon tvinges til endring av en overordnet makt?
Hva skjer når vi ikke klarer å navigere lenger i flommen av informasjon, og frykt begynner å avle urasjonelle handlinger på et nivå der det enkelte mennesket står ribbet tilbake uten makt over sitt eget liv? Dette anonyme innlegget fra en helsearbeider kan tilsynelatende se ut som en grei sak, eller kanskje en “liten” sak i det store bilde som vi alle kjenner på. Men, det er nettopp fordi det er en “liten” sak at vi mer en noen gang må være observante og stille spørsmål med sakens natur.
Vi tar for gitt at vi lever i et samfunn som ivaretar det vi oppfatter som grunnleggende menneskerettigheter. Står dette for fall nå når menneskers livssituasjon trues til endring av en overordnet makt? Vi vet at vaksinerte og ikke vaksinerte smitter like mye – hvorfor tvinges da helsearbeidere til å vaksinere seg?
Hva skjer om vi stadig flytter grensen, litt og litt, for hva vi som mennesker skal tåle i “små” saker som dette? Vi liker å tenke at vi i Norge lever i ett ikke-segregert samfunn. Alle mennesker har lik rett til å utøve sine liv og bygge det slik de ønsker. Er vi nå på vei over i et samfunn som forsvarerer “oss” og “dem” tankegangen, altså segregering, og hva kan vi i så fall forvente at skal skje ved neste veiskille?
Dette anonyme innlegget ble først publisert på FB og har blitt delt videre av mange.
**Anonymt innlegg**
“Ja ja. Så kom tiden hvor jeg må velge mellom å vaksinere meg. Eller miste jobben jeg elsker.
Jeg har jobbet i helsevesenet (eldreomsorgen) i 12 år av mitt 28 år gamle liv. Jeg jobbet 3 måneder på covid-avdeling i fjor. Frem til jeg var så heldig og fikk 100% fast stilling på sykehus. Jeg som er Helsefagarbeider, er tett på pasientene hver dag. Jeg er ikke vaksinert, takket nei av flere årsaker. Nå må jeg muligens forvente å bli omplassert til et lager, eller jobbe på renhold. Det vil si at jeg aldri får jobbe med pasienter lenger. (Sånn det er nå). Jeg har tatt videreutdanning i diverse, og brukt mye penger og tid på å utvikle meg med faglig påfyll og gjøre hverdagen så god som mulig for mine pasienter. Jeg brenner for yrket mitt, og elsker å være hos pasienten. Å pleie de svakeste og de som trenger det, er den beste jobben jeg kunne tenkt meg. Siden jeg ikke er vaksinert, må jeg nå se meg slutten på dette kapitlet.”
«Frykten kan gjøre oss villige til å akseptere autoritære påbud uten å kreve saklige begrunnelser som rettferdiggjør grep som er inngripende, men kun en henvisning til fare som bekrefter vår frykt» sier professor i filosofi, Einar Øverenget i kronikken Vi bør frykte frykten (https://www.nrk.no/ytring/vi-bor-frykte-frykten-1.15150428)
“Jeg stiller meg noen spørsmål.
Hvorfor har jeg kunnet jobbe på en avdeling med corona pasienter i fjor, under den “verste” perioden, og jobbet med de svakeste i all min tid. Uten å være vaksinert. De har klart seg fint. Jeg har klart meg fint. De fleste er nå vaksinert. Jeg tar mine forhåndsregler, bruker munnbind og opprettholder og iverksetter tiltak daglig på jobb i forhold til smittevern og hygiene.
Hvis vaksinen var til får det den skal være, hvorfor mister de “uvaksinerte” all retten sin da?
Hvorfor er “vi” de farlige? Hvis vaksinen var til for å beskytte? Logisk sett er det de vaksinerte som bærer smitte. (Usynlig), for så at de uvaksinerte er i den største risikoen for å bli smittet – utfallet er som vi har sett helt individuelt. Ja vi må verne om de svakeste og mest sårbare, det gjør vi daglig! Vi Helsefagarbeidere/hjelpepleiere ++ forebygger fra millimeter til meter. Men dette er takken vi får. Så mye er du som et med menneske verdt.”
“Redselen for koronaviruset kan få konsekvenser for demokratiet vårt. Det bør vi frykte like mye som selve sykdommen.” Professor i filosofi, Einar Øverenget
