Ekkoet i elfenbenstårnet

Slike miljø forbindes vanligvis med alternative medier og lukkede fora på internett. Men kan også hovedstrømsmediene, og det offentlige ordskiftet, være dominert av kognitivt innsnevrende mekanismer og selvsensur?

I 2015 undersøkte Institutt for samfunnsforskning hvor mange som ville diskutert publisering av krenkende karikaturtegninger offentlig, gitt at de tilhørte mindretallet. Kun en av fem ville gjort dette. Og mye har skjedd siden 2015. Som NRKs Fredrik Solvang poengterte – og lot henge på sin Facebook-vegg et par uker, før han ironisk nok kansellerte sin egen ytring – har ikke pandemien hatt en frigjørende effekt på ytringsrommet.

Et eksempel fra min regionavis: 17. november hadde tre av Aftenbladets innflytelsesrike herrer et drøs om koronapass i redaksjonens podkast. De var enige i det meste, inkludert at uvaksinerte ikke skulle få «snuble midt iblant andre folk og smitte de». Samtalen på kammerset resulterte i en koronapass-positiv lederartikkel to dager etter, som proklamerte at de som «ikke gidder» brette opp ermet er mer smittsomme, og «en del av problemet». 24. november rullet kanonene ut på ny; denne gangen en helsides eufemisme med den overtydelige tittelen «Koronasertifikat, ja takk!». Også her siktet pilen mot de angivelig meget smittsomme uvaksinerte.

Mange forbauset seg over at en kontroversiell, tungtveiende og allment aktuell sak som innenriks koronapass fikk en så ensporet dekning. Flere har påpekt manglende belegg for å hevde at uvaksinerte er nevneverdig mer smittsomme med deltavarianten (også trolig omikron), og at alder og livsstilsrelaterte indikatorer som diabetes, høyt blodtrykk og overvekt er viktigere risikofaktorer enn vaksinasjonsstatus alene. Og, naturligvis at covid kun utgjør tre prosent av innleggelsene. Uten iherdig purring fra én av innsenderne, over halvannen uke, helt til sjefredaktørstolen, ville ikke leserne fått vite om legitime innvendinger, i dette ene innlegget som altså greide å krangle seg gjennom skjoldet.

Det at «dissenterende stemmer i debatten [under pandemien] enten ikke slapp til i den offentlige diskusjonen eller ble stilltiet», som Solvang uttalte, handler heller ikke om enkeltredaksjoner. Et nyhetssøk forteller at mediene stort sett har gjenfortalt embetsverkets historier, og i liten grad sluppet til motstemmer.Og når korrektivene uteblir fra debatten, blir det vrient å merke ekkoet i egen stemme, eller lyden av splintret glass fra steinen man hev.

Filosofiprofessor Einar Øverenget tok problemkomplekset illustrert ved aftenblad-eksempelet for seg, da han til NRK Ytring uttrykte at «En syretest for et demokrati er hvordan det behandler et mindretall», og «om media ikke følger opp med kritiske spørsmål og heller velger å stille spørsmålet: Er vi for snille med denne minoriteten – da befinner vi oss på tynn is». Til og med Morgenbladets Aslak Bonde leker nå med disse ideene, og etterlyser «politisk debatt om hva som skal gjøres med de 300.000 som ennå ikke har tatt første vaksinestikk». En naturlig oppfølger er vel å spørre hva som «skal gjøres» med den feteste millionen, som ligger dobbelt så ofte i sykeseng som «oss andre» – og kostholdssynderne som frarøver «oss» 154 milliarder kroner hvert eneste år. Så kan historikerne oppsummere om noen år, og kåre historiens rette svarte får.

Som debattredaktør Aksel Kjær Vidnes i forskning.no visualiserer overfor oppfarende kommentatorer som mener de har sett Sannheten, er det håpløst å navigere om man er innhyllet i tåke. Eller betrakter verden gjennom en sprekk i muren.

Også ytringsfriheten har en syretest. Denne fordrer daglig eksponering for saklige fakta og resonnementer man ikke liker. Skjer det for sjelden, er det slett ikke sikkert man oppfatter lyden av ekko, duften av svovel, eller hører glassbitene drysse ned idet ens svorne overbevisning formidles.

Kun gjennom korrektiver, likeverdighet og respekt for meningsforskjeller kan man oppnå et helhetlig, reflektert og varmt samfunn. Hvilke andre gode alternativer fins?